Å få en forklaring er best

Det er ikke uvanlig at barn merker eller føler endringer i familien uten at det blir sagt noe om det. De kan merke at stemningen er annerledes. Barn tilpasser seg ofte slike endringer. Derfor kan det se ut til at de ikke merker noe.  Det er alltid en fordel om barna får en forklaring. Det å «sense» noe vekker følelsene våre. Å få følelser som redsel, tristhet eller kjenne på usikkerhet i møte ned en stemning er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Som oftest vil slike følelser forsvinne like raskt som de kommer når en også får en forklaring. Som når en hører hissige stemmer i stua og blir beroliget når en selv kommer ned og forstår at det bare er TVen som stod litt høyt på.

Barn er ofte «flinke» til å ikke spørre eller mase på oss foreldre når vi har nok med oss selv. Gjennom erfaring utvikler de også etter hvert en evne til å forstå eller kjenne igjen som gjør at de vet hvordan de skal forholde seg. «Er det sånn igjen, nå!» I stedet for å etterspørre middag går de kanskje og ordner noe selv. I det stille! Også for lillebror eller lillesøster.

Bak tanken «Er det slik igjen, nå» kan det ligge mange erfaringer. Barna kan ha erfart at det er dumt å spørre om noe, be om noe eller generelt lage mye ut av seg. Det kan være at barna har erfart at det å etterspørre gjør stemningen uhyggelig.  Derfor er det bedre å ordne det selv! Barna tilpasser seg.

 

Barnets perspektiv

Barn ser hvordan vi er, og de erfarer måten vi reagerer på. De merker når vi er annerledes enn det vi vanligvis er, eller når vi reagerer ulikt på de samme tingene.

De vet ikke alltid grunnene; at vi ligger mye på sofaen eller ikke orker å kle på oss, ikke ønsker nærkontakt og blir fryktelige sinte når vi opplever mas. Det handler jo om oss og ikke barna.

Når barn opplever at forelderen blir sint, vil de tenke at de har gjort noe feil og kanskje tenke at det er deres skyld at den voksne ikke har det bra. Slik er det med følelser som ikke blir «guidet» i riktig retning. Det kan jo tenkes at barna har en erfaring med at vi noen ganger blir sinte når de har gjort noe galt? 

 

Å beskytte barn

Den beste måten å beskytte barn på, er å snakke med dem om det som har skjedd. Barn trenger ikke å få forklart alt, men de trenger å få en forklaring på det de har sett og det de har opplevd. Det vil kunne hjelpe dem til å forstå at det ikke er deres skyld.

 

Hjelp og støtte

Dersom man får behandling eller oppfølging av helsetjenesten eller kriminalomsorgen, så vil disse instansene også kunne bistå i prosessen med å finne ut hvordan dine barn har det og hvordan de reagerer på det som har skjedd. De vil også kunne støtte i prosessen med å snakke med barna. 

 

Barneansvarlige

Både kriminalomsorgen og helsetjenestene har ansatte som også har rollen som barneansvarlige. De skal ha et ekstra blikk på den innsattes eller pasientens barn. Det betyr ikke nødvendigvis at de må ha møter med barna. Men de vil ofte ønske å snakke med foreldrene om barna deres. Hvor gamle de er, hva de liker å gjøre og om de har fått noe informasjon om det som har skjedd. Helt typisk vil slike samtaler være frivillige. Som forelder trenger en ikke å si mer enn det en selv vil.

Mange foreldre har gode erfaringer med slike samtaler. Det er naturlig at foreldre er bekymret for barna sine når de selv ikke har mulighet til å være der for dem. Da kan det være til hjelp å snakke med noen og i felleskap finne ut hvordan en skal opprettholde kontakten med dem.  Det er også mye en kan lure på rundt det å snakke med barna sine. Hvor mye skal en si? Hvor lite skal en si? Hva kan barn klare å forstå? Hvordan skal en forholde seg til at de har ulik alder? Den barneansvarlige vil kunne bistå når en har slike spørsmål. Mange av svarene vil avhenge av barnet. Foreldrene er de som kjenner sine barn best. Dern barneansvarlige kan vite noe om barn generelt.