Å si unnskyld for å reparere relasjonen til sitt barn
Hvor ofte har en som voksen selv fått en unnskyldning som opplevdes som ektefølt? Ektefølte unnskyldninger vokser ikke på trær. Det kan være at en opplevde unnskyldningen som ekte, men at det senere viste seg at de handlingene unnskyldningen dreide seg om ikke endret seg. Da vil de fleste lure på om den som ga unnskyldningen egentlig hadde til hensikt å endre adferd. Om alt bare var lureri!
Ingen er forpliktet å tilgi, selv om en får en unnskyldning. På den andre siden handler en god unnskyldning om å ta innover seg det som har vært dumt for den andre. Det skal på en måte gjøre litt vondt for den som ber om unnskyldning.
Gode unnskyldninger gjør noe positivt med relasjonen. Det vil ikke alltid være slik at en relasjon blir varmere av det, men kanskje mindre problematisk. Dersom en klarer å få det vonde ut av veien, så blir det mer rom for det som kan være av det gode. Det kan være et godt utgangspunkt for begge parter.
Å gjøre følelser gyldige – validering
Når en skal be noen om unnskyldning, så kan ikke det gjøres uten å måtte forholde seg til den andres følelser. Ofte vil det en skal unnskylde handle om den andres følelser. Når foreldre skal si unnskyld for noe til barn, så er ikke følelser noe mindre viktig. Snarere tvert imot. Et barns følelser trenger å bli bekreftet på en slik måte at det ikke levnes tvil om at barnets reaksjoner gir mening.
Å krenke
Å som forelder ha krenket noen er et eksempel på noe det er naturlig å gi en unnskyldning for. Det krenkende kan enten ha vært en enkeltstående episode begrenset i tid eller mer komplekse sammenhenger over lenger tid. Å ha blitt urimelig sint eller omtalt noen med en stygg betegnelse kan være et eksempel på det første. Å ha oppført seg på en måte som kan ha påført et barn vanskeligheter gjennom en lenger periode kan være eksempel på det siste.
I utgangspunktet er det ikke så sentralt om den som krenket på den ene eller andre måten gjorde det med forsett eller ikke. Selv der krenkelsen består i å ha fortalt en løgn isteden for det som var riktig og sant. Det er hvordan den andre opplever det som har skjedd, som er det sentrale. I denne sammenheng vil det ikke være en måte å unnskylde på (slik en ofte ser det blant politikere) å si at en «ser at noe ble oppfattet på en annen måte enn hva som var intensjonen» for så å beklage ut fra det. «Jeg gir en uforbeholden unnskyldning for at jeg handlet på en måte som gjorde at du opplevde å bli krenket». På denne måten sår man egentlig tvil om den andres opplevelse og overlater ansvaret for å ha reagert til den andre.
Å som forelder rettferdiggjøre sine egne handlinger eller måte å være på vil kunne medføre en ny krenkelse. Selv om behovet for å gi en forklaring, si noe om egen situasjon, problemer eller sykdom, så vil det i de fleste tilfeller kunne føre til at den som får unnskyldningen ( f eks barnet) ikke opplever at forelderen tar ansvar. Det som da egentlig forutsettes er at barnet må forstå og godta etter at noe har skjedd, på en slik måte at barnet setter seg selv i bakgrunnen. Hensynet til forelderen bli det fremtredende. Konsekvensen av å forstå i ettertid vil ikke innebære at de følelsene barnet har knyttet til det som har skjedd, blir mindre gyldige. I ytterste konsekvens vil det kunne få barnet til å bebreide den voksne for å ikke ha gitt ansvaret til noen andre som var i stand til å ta det. Om barnet da ikke tar det innover seg selv: «Jeg burde ha forstått at det som skjedde kunne ikke mamma / pappa noe for!» Da tar på en måte barnet på seg skylda.
Det siste vil vel egentlig ingen at skal skje?
Unnskyldningen kan «reparere» relasjonen
Gode unnskyldninger gjør noe positivt med relasjonen. Det vil ikke alltid være slik at en relasjon blir varmere av det, men kanskje mindre problematisk. Dersom en klarer å få det vonde ut av veien, så blir det mer rom for det som kan være av det gode. Det kan være et godt utgangspunkt for begge parter.
Det finnes gode og dårlige måter å be om unnskyldning på. Psykologen Aksel Inge Sinding gir en oppskrift i fem steg som kan være nyttig:
- Si hva du sier unnskyld for
- Vis forståelse for – og bekreft – barnets opplevelse
- Vis ekte anger og be om unnskyldning
- Si hva du skulle ha gjort istedenfor og hva du ønsker å gjøre i fremtiden
- Vent, lytt og møt barnets reaksjon
Om du vil lese mer om hvert punkt: https://psykologisk.no/2019/11/alle-vi-foreldre-gjor-dumme-ting-som-blir-vondt-for-vare-barn/
Her er en lenke til en fagartikkel av Fagleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf, om reparasjonens kraft, magien i ordet “unnskyld”, og hvordan relasjoner kan styrkes etter en storm.