Ærlighet og hemmeligheter

Mange foreldre har nok en eller annen gang lurt på om de skal si det som det er eller ikke si gjøre det.  Tenk bare på de gangene når du er blitt servert et måltid som etter din smak ikke var godt. Velger en å være ærlig? Eller når en er blitt tatt i fartskontroll. Velger en å holde det hemmelig? Hvorvidt en bør være ærlig eller holde noe hemmelig er ikke alltid så enkelt. En velger som regel det som synes mest fornuftig der og da. Vanligvis det som tjener en selv best…

Ikke så rent sjelden så unngår mange foreldre å fortelle sine barn ting om seg selv. Gjerne fordi det oppleves som kleint eller at en ikke helt hvordan en skal si det. I denne vurderingen kommer gjerne også det at en ikke vil fortelle barna sine mer enn de trenger å høre. Dette er det samme som å si at en vil beskytte sine barn. Eksempler på temaer kan være egne helseproblemer; psykisk eller fysisk, rusproblematikk eller for eksempel det at en soner med lenke eller sitter i fengsel.

Å beskytte barn

Alle foreldre vil beskytte barna sine mest og best mulig. Det hører naturlig til det å være forelder. Vi beskytter dem mot farer og gjør alt vi kan for at de skal ha det så bra som mulig. Det betyr ikke at barna er hjelpeløse og heller ikke at de er ute av stand til å klare seg selv. Man tenker nok mest på å gjøre tilværelsen slik at det skal bli lettere for barna å klare seg selv.  De skal ha det godt og ikke lide vondt av noe slag. Helt typisk får foreldre mange ganger selv vondt når barna har det vondt. På samme måte blir foreldrene også lykkelige når barna er lykkelige.

Spørsmålet blir om en som forelder kan beskytte sine barn også på andre måter? Etter hvert er det en del dokumentasjon på at det å fortelle barn om vanskeligheter også er en måte å beskytte dem på. Det er ikke slik at barn tar skade av å høre om vanskeligheter eller utfordringer foreldre står i. Selv om det kan være vondt å høre om det, så er det som regel slik at den gevinsten en oppnår med det, overgår det vonde. Det er fortsatt vondt å vite at pappa eller mamma har gjort noe som gjør at de må ha lenkesoning, men det forklarer også en del. Hva som gjør at en forelder ikke kan bli med på alt det barnet vil eller følge barnet et stykke på vei til skolen. Det kan også være med på gi en forklaring på hvorfor det ofte kommer noen på døra for å snakke med en av foreldrene.

Det å få en forklaring på noe en har lurt på, sett eller opplevd er med på å gi mening og sammenheng for barnet. Det er ofte med på å oppklare misforståelser. Misforståelser, eller prosessen mot en slik misforståelse, er energikrevende for barnet, og tar ofte fokus fra andre ting. I noen tilfeller kan barn komme til at noe er deres skyld. Dette skjer ofte i forbindelse med humørsvingninger hos foreldre. De kan forbinde foreldres sinne eller behov for å være for seg selv med at barna har gjort noe galt, eller at foreldrene ikke er glad i dem lenger.  

Hemmeligheter

I en familie kan det være hemmeligheter. Noe holdes hemmelig for barna i familien eller noe holdes hemmelig for omverdenen. Det finnes selvfølgelig andre typer hemmeligheter også, men i denne sammenhengen kan det være nyttig å fokusere på særlig tre typer hemmeligheter. Man snakker ofte om individuelle hemmeligheter (Laupstad og Drangevåg  2006) .

De individuelle hemmelighetene er de en som forelder kan ha i forhold til en eller flere andre familiemedlemmer. Utfordringen er at det som holdes hemmelig kan være kjent for andre utenom familien. En mor kan velge å holde det at far sitter i fengsel som hemmelig for barna. Imidlertid er det godt kjent for flere i vennekretsen. Det kan være at noen i vennekretsen forteller sitt barn det en vet som er hemmelig. Da kan det, dersom barna i de to familiene er sammen, kunne skje at hemmeligheten avsløres.

Dersom barnet som nå har fått vite hemmeligheten egentlig har trodd at far var på jobb på oljeplattform, så vil det bety en lojalitetskonflikt. «Du løy for meg!» Slike konflikter kan være vanskelige og blir gjerne verre dersom en får vite sannheten lang tid etter den uriktige forklaringen.  Det sier seg selv at slike konflikter kan være utfordrende å løse. Det trengs mye reparasjonsarbeid.

Sannhet

Det er mye som taler for at sannhet står seg i det lange løp, når det kommer til å fortelle barn om det som skjer i familien. Det innebærer nødvendigvis ikke at en skal fortelle alt, men at det en forteller er riktig uansett hva som kan tenkes å bli fortalt senere, når barna blir eldre.

Å forklare sykdom med at en er dårlig er ganske vanlig. Å si noe om hvordan en er som forelder når en er dårlig, slik at barnet forstår det, kan gjøre det enklere for barnet. På samme måte med det om at en soner i fengsel. Det kan være vanskelig å fortelle hva en har gjort, men en bør også være klar over at fantasien til et barn ofte kan være verre enn virkeligheten. Hva vet barn om grunnene til at noen sitter i fengsel, f eks fra media eller fra andre barn?

Det er ikke slik at barn alltid sitter parat med mange spørsmål. Spørsmål krever ofte en del informasjon for å kunne bli stilt. En trenger å vite litt før spørsmålene melder seg. En god start er derfor å begynne med det barnet har sett og det barnet har opplevd. Samtidig må det alltid være mulig for barnet å stille den voksne spørsmål. Det er en god måte å beskytte barn på; de får ikke vite alt, men det de har behov for. Samtidig trenger de også å oppleve at den voksne tar ansvar for sine egne utfordringer.