Begrensninger i samvær og kontakt

Som klar hovedregel har barna og foreldrene rett til samvær med hverandre etter omsorgsovertakelse. Denne retten er nedfelt i barnevernsloven som igjen er forankret i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, artikkel 8. Samvær omfatter både fysiske møter og kontakt på telefon, sms, videochat og så videre, etter hva Fylkesnemnden*har bestemt.

*Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker skifter navn til barneverns– og helsenemndene når ny barnevernlov trer i kraft 1. januar 2023.

Samværsretten er også nedfelt i Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3. Etter denne bestemmelsen er Norge forpliktet til å respektere barnets rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig. Til dette må det også nevnes at etter barnevernsloven har barn har rett til å medvirke i alle forhold som berører barnet selv. Dessuten skal ikke samværsretten være i strid med barnets beste.

Barnet vil ikke

Som foreldre kan det oppleves urimelig og uforståelig når det offentlige legger begrensninger på muligheten til å ha kontakt med barnet etter omsorgsovertakelse. Men også foreldre som av andre årsaker ikke har daglig omsorg om barna sine, kan oppleve at kontakten ikke blir som man ønsker.

I noen tilfeller kan der være slik at barnet selv ikke vil ha kontakt. Grunnene til det kan være mange og kompliserte. Noen ganger vil et slikt ønske være et uttrykk for at barnet trenger å beskytte seg selv. Det kan være at det opplever kontakten som negativ, men også invaderende. Som foreldre må vi godta og respektere et slikt ønske – alle foreldre opplever ofte å føle seg avvist, og må klare å tåle det. (Det kan mange ha erfaring med selv om de ikke har opplevd en omsorgsovertakelse.) I slike tilfeller kan det være at en har mulighet til å kommunisere indirekte gjennom barnevernstjenesten Kanskje ikke det best mulige for en selv med tanke på ens ønsker om kontakt, men optimalt for barnet.

Å respektere barnets ønsker i slike tilfeller kan være viktig for å vise barnet både anerkjennelse, respekt og bekreftelse. En bekrefter barnets ønske og viser at man klarer å leve med det og håndtere det selv om det strider mot det en selv ønsker. Samtidig viser en barnet anerkjennelse for dets ønske om å sette grenser for å ivareta seg selv.

Foreldrene får ikke lov

Etter en omsorgsovertakelse er det viktig at barnet får mulighet til å finne seg til rette og etablere en relasjon til de nye personene det har rundt seg. I slike situasjoner kan kontakt med foreldrene vurderes som hemmende. Om omsorgsovertakelsen anses som permanent eller midlertidig, vil også ha en betydning.

I utgangspunktet vil vurderinger om samvær og kontakt bli gjort konkret i hver sak. Forhold ved barnet og forhold ved foreldrene vil være et nødvendig og viktig bakteppe for slike vurderinger. Barnets beste må altså vurderes konkret i hvert tilfelle.

Barnets alder, sårbarhet, styrker og psykiske helse sammen med reaksjoner på bruddet med foreldrene og reaksjoner på samvær vil være viktig i en slik vurdering.  På den andre siden vil forhold ved foreldrene også spille inn. Tilknytning og hvordan samværet fungerer for barnet vil være avgjørende sammen med hva som er årsaken til omsorgsovertakelsen. Er det alvorlige forhold som ligger bak som f.eks. omsorgssvikt, vold eller overgrep så vil samvær og kontakt kunne virke re-traumatiserende.

Hva gjør man?

Å forholde seg til det som blir bestemt er det mest fornuftige, selv om det føles tungt. Dersom all kontakt må gå via barnevernet, så er det den muligheten en har. Å vise at man, uansett hvor ille og sårt det måtte være, klarer å forholde seg til det som er bestemt kan være viktig på sikt. Det vil kanskje ikke bety at en får anledning til å kontakte barnet sitt som en vil, men med tanke på tiden som kommer etter fosterhjemsplasseringen kan det være viktig.