Hva er tilknytning?

Den prosessen hvor barn og foreldre utvikler sterke, følelsesmessige bånd i løpet av de første leveårene omtales som tilknytning. Barnets tilknytning til foreldrene regnes som etablert når barnet er mellom 12 og 36 måneder (Brandtzæg et al., 2011, s. 20).

En trygg tilknytning antas å ha betydning for forholdet til andre mennesker senere i livet.

Når barnet opplever emosjonell opphisselse som smerte eller frykt, stress, usikkerhet eller engstelse når det befinner et stykke unna tilknytningspersonen, så vil det aktivere barnet slik at det vil kunne oppleve utrygghet. Gråt og forsøk på å bevege seg mot omsorgspersonen kan være eksempler på det. De nære omsorgspersonene er de første tilknytningspersonene, men barn kan også knytte seg tidlig til andre personer når de opplever en situasjon som utrygg eller uoversiktlig. Eksempler på det er de ansatte i barnehagen. Ofte er prosessen med at et lite barn begynner i barnehagen lagt opp slik at en person er kontaktperson i starten.

Det finnes ulike typer tilknytning. Det er vanlig å skille mellom fire ulike typer. Disse omtales ofte som usikker-unnvikende tilknytning, sikker tilknytning, usikker-motvillig tilknytning og usikker-desorganisert tilknytning. Hver av disse typene har sine kjennetegn. Det kan du lese mer om her: https://snl.no/tilknytning

Bånd

Tilknytning er det båndet av gjensidig tillit som man trenger som barn for å bli trygg.

Noen barn har en dårlig eller utrygg tilknytning til foreldrene sine. Det kan typisk være en grunn til for eksempel omsorgsovertagelsen.

Selv om barnet har et godt forhold til foreldrene sine, så er det viktig for barnet å utvikle tilknytning også til de nye de bor hos, f eks fosterfar eller stemor. Da må man som forelder gi rom for at dette skal kunne skje. Dersom man som forelder har altfor tett kontakt med barnet, så kan tilknytningsprosessen med de nye omsorgspersonene bli forpurret eller forsinket. Men et barn kan fint ha tilknytning til flere personer!